
Da jeg var 17 år gammel gikk jeg me Palestina-skjerf hver eneste dag, alle dager i året – come rain, come shine. Først og fremst er kanskje skjerfet en identitetsmarkør – det forteller om solidaritet med Palestina, men plasserer en også godt og tydelig på venstresiden. ”Demo-slips” har det blitt kalt, ikke uten grunn, brukt av generasjoner av såkalte” yrkesdemonstranter”. (At å demonstrere kan være et yrke er nytt for meg, jeg har hvert fall aldri fått betalt for det.) Etter at Palestina-skjerfet ble mote, og man over hele landet kunne høre nasale stemmer spørre i butikken etter ”Israel-skjerf” dabbet det kan littegrann av som venstreside-plagg isolert sett. Men vi gateaktivister, yrkesdemonstranter, anarkosyndikalister, rabiatfeminister og andre visste likevel godt hvordan vi skulle markere at
vi – vi var ikke som andre. Vi var ”raddiser”. Jeg husker at på et tidspunkt i tredje klasse på videregående var det viktig for meg at klærne skulle se slitte ut. Vi brukte mye tid i å grave på loftet hjemme, på Fretex i byen og på loppemarkeder byen rundt.
På tross av at ”raddis-stilen” er hetset av mange (særlig Unge Høyre som i valgkampen 2005 prøvde å fremstille det som om shampoo hadde noe med venstre-høyre-aksen å gjøre), og at det i flere venstresidebevegelser har gått en diskusjon om hvordan man best kan kle seg for vinne flere over til kampen for revolusjonen (”Det er forskjell på å ha et radikalt utseende, og på å ha en radikal funksjon.”) har jeg stort sett hatt en forkjærlighet for den. Alle klær markerer identitet, enten det er å vise gruppetilhørighet eller å vise det motsatte. Palestina-skjerf, punk og perleøredobber har på denne måten nøyaktig samme funksjon.
Ny hverdag stiller nye krav til klær. Det er egentlig overraskende hvor mye fokus det er på plagg og utseende i toppsjiktet av politikken. Da nåværende minister
Lysbakken ble valgt inn på Stortinget for et par år siden gjorde han som god symbolraddis opprør mot dette. Både han og stortingskollega
Heikki Holmås fikk ved flere anledninger regelrett refs av politiske motstandere for at de ikke kledde seg ordentlig. Litt må de ha tatt seg sammen likevel, ettersom Heikki siden har betrodd meg at ”Vi så ut som to unge – litt kjedelige – radikalere.”.
Jeg har ikke lenger et utpreget behov for å gå med Palestina-skjerf hver dag. Ei heller synes jeg det er viktig at klærne ser slit ut. Det er kjekt å kle seg noenlunde skikkelig, særlig hvis folk har flydd fra Alta for å treffe deg og har tatt på seg finstasen. Det jeg derimot ikke fikser er blazer-kjøret. Presset på å se ut som en krysning mellom Angela Merkel og Gro Harlem Brundtland har allerede meldt seg et par ganger denne uken. Særlig her jeg er nå på EFTA-parlamentarikersamling i Trondheim. Med internasjonale politikere tilstede øker blazer-presset.
Så Gina – quo vadis? Går det an å være ung og sitte på Stortinget uten å se ut som om man har brutt seg inn i Hilary Clinton sin garderobe, og uten å se ut som en velstriglet liksom-radikaler? Skal man ta et oppgjør med hele greien og kjøpe hullete jeans på gjørs og anlegge dreads?
Innspill mottas med takk.