Kanskje kommer SV...

Jeg og Snorre Valen fikk mye oppmerksomhet for en uke siden, da vi takket (høflig) nei til å delta på den årlige slottsmiddagen. Høyres Front for Monarkirespekt ved leder Linda Helleland rykket ut og hevdet at vi både var barnslige og umodne: "Når kong Harald inviterer til en årlig sammenkomst, bør vi takke ja for å vise ham og monarkiet respekt" sa hun til avisen. Men hun reagerte tydeligvis ikke på at Aftenposten hadde skrevet "kong" med liten K.

Helleland strakk seg forsåvidt ikke like langt som Nettavisens debattanter, som hadde følgende melding:

SVikerne er kommunister, landsforrædere, skattetyver, republikanere, homseelskere og muslimelskere. Hele SV er rett og slett et forbryterparti som hylles av nynazister, ekstreme muslimer, homofile galninger, trygdesnyltere og alt mulig slags pakk! SVikerne burde fengsles pga brudd på maaange paragrafer i grunnloven. Vi... henrettet Quisling, hva slags behandling synes dere SV skal få når dommens time nærmer seg?

Vær varsom-plakaten, anyone? (Forøvrig er det litt morsomt at Nettavisen valgte bilde fra Palestinaskjerf-aksjonen i Stortinget tidligere i år. Se på radikaleren!) Oppdatering 29.10.2010 Etter å ha blitt gjort oppmerksomme har Nettavisen tatt ansvar og fjernet debatten under artikkelen. Veldig bra!

Deler av denne posten er litt fjasete. Og det er med vilje. For jeg synes det er en fjasedebatt å regulere hvilke fester stortingsrepresentanter skal velge å gå på. Og jeg synes debatten om monarkiet i Norge fort blir fjasete og preges av billige poenger. Men valget om å ikke delta på slottsmiddagen er derimot helt seriøst ment. For å sitere Partner in Crime, Snorre Valen:

Men jeg hadde nok ikke gått, selv om jeg hadde hatt tom kalender denne kvelden. For jeg har ikke lyst til å delta på en seremoniell feiring av monarkiet. Monarkiet er udemokratisk. Vi har ifølge loven et ikke-valgt og hellig statsoverhode. Det vil jeg endre.

Om murer og Frp

Det var flere gullkorn som smalt i finansdebatten i går, men jeg la aller mest merke til Frps Ulf Leirstein som forsøkte seg på en "Vi er bedre enn SV på internasjonal solidaritet"-vri. Han mente at hvis vi ville jobbe for paletinernes sak burde vi begynne med å fjerne tollmuren. All honnør til Inga Marte som lett repliserte med at det kanskje var andre murer som burde fjernes først.

Jeg har sjelden mottatt kritikk fra Israel-vennene i Frp om at vi er for lite opptatt av Palestina. Kanskje nettopp derfor går det så galt når de prøver seg på det.

Hvordan blogge fra Stortinget?

Jeg må beklage at bloggen har ligget brakk en liten stund, selv om jeg har tenkt WTF?! flere ganger når jeg har lest avisen i det siste. Kunsten å være Hordaland 13 krever sitt, og jeg har ennå ikke helt oversikt over hvem jeg er og hva jeg skal gjøre.

Den samme forvirringen gjelder bloggen. Da jeg startet å blogge den opprinnelige Ginas lille røde, som dessverre er fjernet fra offentligheten nå, var jeg 19 år gammel SU-aktivist. (Ønskerepriser etter forespørsel.) På mange måter satt ordene mye løsere den gangen. Lesertallene var ikke spesielt høye, og jeg representerte ikke andre enn meg selv. Hverdagen var SU-møter og demonstrasjoner i brosteinsgater i Bergen.

Jeg er den samme som for fire år siden, og jeg er det ikke. Ting har skjedd i livet, det er det jo ikke tvil om. Burde ting skje med bloggen også? Er det mulig å unngå at ting skjer med bloggen?

Jeg skal være helt ærlig; Min største frykt er å få en typisk politikerblogg. En sånn "Her er jeg i Ulvik med den lokale fagforeningen" med et bilde av meg og en mann der vi har på oss hjelmer. Eller en sånn "I Stortingsproposisjon XX leggs det frem et forslag som nettopp viser behovet for utredning på dette feltet" (med et bilde av sakspapirer?). Problemet blir jo at hverdagen min på mange måter er sånn. Det er folk rundt i landet, det er sakspapirer, møter, forretningsordner, lytting og skriving.

Blogging er først og fremst for moro skyld. Men også en plass å uttrykke seg, ha kontakt med andre bloggere og nettrålere, teste ut meninger, og er også en sjanse til å være personlig på en annen måte enn det media tillater.

Nå trenger jeg litt innspill fra dere som leser. Hvorfor leser dere bloggen min? Hva kunne dere tenke dere å lese mer om? Deler dere min lette forakt for "politikerblogger" eller er det bare jeg som er snobbete?

(Kanskje jeg allerede har en slik blogg?!)

Hordaland 13

Etter å ha studert plassen min litt vurderte jeg et øyeblikk om bloggen burde skifte navn til Hordaland 13.

Fredag og kontorutsikt

Fredag på kontoret, og jeg bruker tiden til å lese statsbudsjett og sortere sakspapirer i mapper. Og til å nyte ny utsikt. :)

Ny Stortingshverdag: Klær til besvær

Da jeg var 17 år gammel gikk jeg me Palestina-skjerf hver eneste dag, alle dager i året – come rain, come shine. Først og fremst er kanskje skjerfet en identitetsmarkør – det forteller om solidaritet med Palestina, men plasserer en også godt og tydelig på venstresiden. ”Demo-slips” har det blitt kalt, ikke uten grunn, brukt av generasjoner av såkalte” yrkesdemonstranter”. (At å demonstrere kan være et yrke er nytt for meg, jeg har hvert fall aldri fått betalt for det.) Etter at Palestina-skjerfet ble mote, og man over hele landet kunne høre nasale stemmer spørre i butikken etter ”Israel-skjerf” dabbet det kan littegrann av som venstreside-plagg isolert sett. Men vi gateaktivister, yrkesdemonstranter, anarkosyndikalister, rabiatfeminister og andre visste likevel godt hvordan vi skulle markere at vi – vi var ikke som andre. Vi var ”raddiser”. Jeg husker at på et tidspunkt i tredje klasse på videregående var det viktig for meg at klærne skulle se slitte ut. Vi brukte mye tid i å grave på loftet hjemme, på Fretex i byen og på loppemarkeder byen rundt.

På tross av at ”raddis-stilen” er hetset av mange (særlig Unge Høyre som i valgkampen 2005 prøvde å fremstille det som om shampoo hadde noe med venstre-høyre-aksen å gjøre), og at det i flere venstresidebevegelser har gått en diskusjon om hvordan man best kan kle seg for vinne flere over til kampen for revolusjonen (”Det er forskjell på å ha et radikalt utseende, og på å ha en radikal funksjon.”) har jeg stort sett hatt en forkjærlighet for den. Alle klær markerer identitet, enten det er å vise gruppetilhørighet eller å vise det motsatte. Palestina-skjerf, punk og perleøredobber har på denne måten nøyaktig samme funksjon.

Ny hverdag stiller nye krav til klær. Det er egentlig overraskende hvor mye fokus det er på plagg og utseende i toppsjiktet av politikken. Da nåværende minister Lysbakken ble valgt inn på Stortinget for et par år siden gjorde han som god symbolraddis opprør mot dette. Både han og stortingskollega Heikki Holmås fikk ved flere anledninger regelrett refs av politiske motstandere for at de ikke kledde seg ordentlig. Litt må de ha tatt seg sammen likevel, ettersom Heikki siden har betrodd meg at ”Vi så ut som to unge – litt kjedelige – radikalere.”.

Jeg har ikke lenger et utpreget behov for å gå med Palestina-skjerf hver dag. Ei heller synes jeg det er viktig at klærne ser slit ut. Det er kjekt å kle seg noenlunde skikkelig, særlig hvis folk har flydd fra Alta for å treffe deg og har tatt på seg finstasen. Det jeg derimot ikke fikser er blazer-kjøret. Presset på å se ut som en krysning mellom Angela Merkel og Gro Harlem Brundtland har allerede meldt seg et par ganger denne uken. Særlig her jeg er nå på EFTA-parlamentarikersamling i Trondheim. Med internasjonale politikere tilstede øker blazer-presset.

Så Gina – quo vadis? Går det an å være ung og sitte på Stortinget uten å se ut som om man har brutt seg inn i Hilary Clinton sin garderobe, og uten å se ut som en velstriglet liksom-radikaler? Skal man ta et oppgjør med hele greien og kjøpe hullete jeans på gjørs og anlegge dreads?

Innspill mottas med takk.