Bruk stemmeretten - bruk den riktig

Enkelte skoledebattanter fra AUF pleier å avslutte debatten med å si noe slik som: "Det viktigste er ikke hva du stemmer, men at du stemmer. Hvis du er enig med meg, stemmer du på Arbeiderpartiet. Hvis du er enig med Høyre, stemmer du Høyre." Denne kleine enigheten synes å prege mye av det politiske Norge, og hva kommuniserer den? At det ikke er så farlig hva du stemmer på? At de politiske partiene i bunn og grunn er så like at det viktigste er høy valgdeltakelse, ikke valgresultat?

Særlig ungdom får denne beskjeden. "Bare stem!" som indikerer at det ikke er viktig hva man mener.

Jeg kommer ikke til å si det. Det er enorme forskjeller på partiene, og jeg er pissredd for at vi skal få en mørkeblå regjering som vil selge ut det vi har av velferd og verdier. Det er vanvittig viktig at du stemmer, og det er vanvittig viktig at du stemmer SV!

De velgerne vi mister i SV, mister vi stort sett til sofaen. Det vil si at hvis de ikke vil stemme på oss, stemmer de ikke i det hele tatt. For å få folk opp av sofaen har vi lansert OppAvSofaen.no. Her kan du sammen med Kristin Halvorsen lage din egen tale og sende til noen du kjenner. Jeg har laget en tale til førstegangsvelgere.



Opp av sofaen!

Les mer om OppAvSofaen.no her, her og her.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Dette er mitt bidrag til en bloggstafett mot datalagringsdirektivet. Hvis du har blogg, twitter eller facebook kan du også delta!

Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier - og ikke minst regjeringen - sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

Adjø til Midtens Rike for denne gang

I dag ankom jeg Mongolia, og har forlatt Kina for denne gang. Historisk har Kina kalt seg Midtens Rike. Og hvorfor ikke? De er mest tallrike i verden, har en historie som oser av pomp og prakt (og bunnløs fattigdom), har en av de raskest voksende økonomiene i hele verden, et keiserpalass som får selv stormannsgale Versailles til å blekne og for å toppe det hele bygget de en gang en massiv mur som forsvarsverk og rent maktdemonstrasjon rundt hele landet.

Mens jeg har vært her har det vært opprør i en annen del av Kina, Xinjiang. Det merker man lite til i en by som Beijing. Om kineserne snakker mye om det seg i mellom er vanskelig å si. Ovenfor turister blåser de det vekk som lite viktig, og er opptatt av å fronte landet på en positiv måte. Men akkurat hvor alvorlig myndighetene synes at situasjonen er merket vi fort, da alle de sosiale nettverkstedene ble stengt over natten etter opprøret. Twitter og Blogger var blokkert fra før, men nå var også Facebook stengt. De kinesiske myndighetene ville stanse spredningen av bilder, og en annen virkelighetsforståelse enn sin egen.

En tekno-entusiast på herberget vårt fikset problemet raskt, ved å la oss innstallere noe som heter Hotspot Shield. (Spre hvis du kjenner noen i Kina som trenger tilgang til Facebook, Twitter, o.l.) Den skrur av nettsensuren. Bakdelen er at du må tåle masse reklame.

Det er her de sosiale nettverkssidene virkelig viser sitt politiske potensiale. I land der pressesensuren er streng og undertrykking pågår er det å få spredd nyheter om opprør og andre versjoner enn myndighetene sin «sannhet» helt grunnleggende nødvendig og bra. Bare tenk på hvordan folk risikerte liv og helse for å få spredd motstandsblader under krigen i Norge. Internett åpner for en demokratisering av virkeligheten – og i Kina trengs det sårt.

China Daily som er den statlige (? I det minste statslojale) engelske avisen i Kina har meldt at «verden fordømmer terroristene i Xinjiang», og annen pro-myndighet propaganda. Det er fælt å lese, men som Dagbladet melder: Hvis det ikke hadde vært for spredningen av bilder fra opprøret gjennom tjenester som Twitter, Facebook, etc, så kanskje ikke myndighetene hadde skrevet noe om det i det hele tatt. - Det hadde ikke «vært noe opprør i Xinjiang».

Forøvrig så fikk jeg endelig fikset meg mongolsk visum i grevens tid - først på fredag. På grunn av kluss med invitasjon, ymse mongolske hellidager, og rotete hjemmesider hastet det plutselig veldig. Vi som er så priveligerte å ha pass som «virker» innenfor Schengen-området har nok hatt litt problemer med å forstå nødvendigheten og viktigheten av visum. Hvor uendelig arrogant må det ikke virke å troppe opp på en ambassade og forvente å få en visum-søknad behandlet i løpet av dagen?

(OBS: Hvis noen skal til Mongolia: Selv om det står at de behandler det i løpet av dagen på hjemmesidene medfører det ikke riktighet. Ekspress betyr en dag. Med mindre du klarer å grine deg til det, som vi klarte. Sjekk også nasjonale festivaler. Plutselig viser det seg at ambassaden er stengt i mange dager. Og selv om det står «Don't pay for any tickets before you have obtained a VISA» på skiltet, må du vise billettene dine for å få visum.)

Uansett, denne dagen og morgendagen skal nytes i Mongolia, før jeg stiger ombord på toget til Moskva.

Skinn-demokratiet

Nå har jeg vært i Danmark siden onsdag for å følge valget til EU-parlamentet. Det har vært en corny opplevelse. I en tid der EU er har en pågående traktat-krise og sliter med legitimitet blant befolkningen i nærmest alle land i Europa, har valgkampen her handlet om alt annet enn EU. De store partiene driver valgkamp på halvmaskin, i flere dager var det ikke en eneste sosialdemokrat, konservativ eller sosialliberal i gatene. Europa-parlamentet har fått det lite flatterende tilnavnet "Elefantkirkegården" fordi det fungerer som gamlehjem for eldre politikere som ønsker pensjon. (Og litt av en pensjon! Beregninger viser at EU-parlamentarikerne kan inkassere over 300.000 danske kroner i måneden!) I noen tilfeller er det også skole for unge "up and comming"-politikere, i alle tilfelle er det ikke a-laget av kandidater som stiller.

Valgdeltakelse indikerer hvor viktig folket synes at valget er. En tysk undersøkelse har vist at 84% av dansk lovgivning kommer fra EU. Når valgdeltakelsen til EU-parlamentet er så lav (43%) er det ikke fordi at EU ikke har makt, men fordi folk ser at de ikke har makt i EU.

Den eneste Nei-listen i Danmark, Folkebevægelsen mod EU, sikret i går et mandat til EU-parlamentet. I alt valgte Danmark i går 13 av 732 representanter (sic!).

Les også hva førstekandidaten blogger om saken.

Udemokratiske EU

Alle som lurer på hva som er problemet med EU og demokrati kan ta en kikk på videoen under, der Margot Wallström, vise-president i EU-kommisjonen gjør et forsøk på å forklare hvorfor EU konsekvent unngår og eventuelt ignorerer folkeavstemninger.



What must they do to kill the treaty?

Forestående katastrofevalg

I ettermiddag setter jeg og andre i Studenter mot EU nesen mot København. Frem til mandag skal vi følge EU-parlamentsvalget. Danskene går til stemmelokalene søndag den 7. juni.

Det vil si, det spørs hvor mange av dem som kommer til å ta turen. Flere varsler et katastrofevalg med rekordlav oppslutning. Profilerte europeiske politikere spår miserable 20-30 prosents oppslutning. Tyske Joschka Fischer sier at noe av problemet ligger i at de som stiller til valg er "på tampen av karrieren" eller har "tvilsomme perspektiv i nasjonal politikk".

Folk er ikke dumme. De ser at partiene bruker toppen en tredel av innsatsen på europavalg, av det de gjør i nasjonale valg. Partiene sender folk til Europa som har sin karriere bak seg, og folk som har - vel - tvilsomme perspektiver i nasjonal politikk

Det er altså ikke fra øverste hylle europerne nå skal velge.

Og hvorfor ikke? Ja-folk i Norge trekker EU fram som det forgjettede Soria-Moria, et miljø, nei solidaritets, nei fredsprosjekt. Faktisk burde EU fått fredsprisen, mener blant annet tilhenger Torbjørn Jagland. Hvorfor står ikke Europeiske politikere i kø for å få delta i denne historiske organisasjonen, nei unnskyld, unionen?

Kanskje fordi de ikke har noen innflytelse? Fordi EU er grunnleggende udemokratisk system, og fordi EU-parlamentet som EUs eneste folkevalgte forsamling knapt har makt til å . Fordi EU-systemet domineres av pengemakten og kapitalen?

I følge Wikipedia representerer Europaparlamentet rundt 496 millioner mennesker. På tross av at Europa-parlamentet ikke er delt inn i geografiske fraksjoner, men partipolitiske, har ikke de nesten 500 millioner menneskene noen felles debatt før valget. Valgdeltakelsen synker fra valg til valg.

Jeg kommer til å blogge fra Køben om valget frem til mandag. Her er et overblikk over situasjon og lister i Danmark.

Israel krever lojalitetserklæring

Al Jazeera melder at det Israelske knesset er i ferd med å vedta en såkalt "lojalitetslov" som åpner for arrestasjon av alle som er motstandere av et jødisk eller demokratisk Israel.

Loven vil kreve at palestinere og israelere sverger troskap til den israelske staten. Som Al Jazeera slår a

Hykleriet i en slik lov er godt kommentert av Al Jazeeras egen kommentator:

On the one hand, they are promoting the idea of a democratic state, while on the other hand they are completely stifling any kind of freedom of expression and freedom of speech which are implicit in those other bills, not just for Palestinians but also for Israelis.

Jeg venter nå på at israelvenner i Norge skal rykke ut og forsvare "Midtøstens eneste demokrati" sin rett til å inskrenke frihetene til egne innbyggere. Hva med Vebjørn Selbekk, publisatoren av Muhammed-karikaturene, og - etter egen erklæring - ytringsfrihetens siste forpost?

Updeit: Det viser seg at lovforslaget måtte forkastes etter press. Det var da enda godt. Men det gjenstår å se hva som kommer i stedet, med en regjering som foreslår lovverk som kan strippe folk som er uenige for statsborgerskap.

Får EU-motstanden konsekvenser?

Flere medier meldte i går at det er nei-flertall blant årets stortingskandidater. (Jeg er en av dem som har sagt nei, hurra!) Ved første øyekast er det veldig gledelig.

EU-kampen er den politiske saken der klassemotsetningene er tydeligst. Den norske eliten (medie-eliten, den poltiske eliten, den økonomiske eliten) har i årtier higret etter norsk EU-medlemskap. Det er nærmest utelukkende takket være folkelig mobilisering at vi fremdeles står utenfor. På tross av det både har vært overveldende nei-flertall i årevis, og nei-flertall i to folkeavstemninger, har det lenge vært ja-flertall på Stortinget. Og hva er konsekvensene av det? Jo at EUs politikk blir klubbet i gjennom, og at vi stadig oppgir mer suverenitet til EU. Dette gjøres først og fremst gjennom EØS-avtalen. En avtale som gir EU betydelig makt over norsk politikk, men som folket i Norge aldri har hatt mulighet til å stemme over.

Både EU og EU-tilhengere har vist en fantastisk forakt for demokratiet. Da irene stemte nei til Lisboa-traktaten(også kjent som en nysminking av den foreslåtte EU-grunnloven) i juni i fjor var EU-politikere og irske Ja-folk sin første reaksjon å kreve en ny folkeavstemning. Hva da "ny folkeavstemning"? Man har åpenbart misforstått hva en folkeavstemning er for noe dersom man tror man kreve ny om man ikke er enig i resultatet.

EU-spørsmålet er et av de aller største og viktigste politiske spørsmålene i Norge. Det har vært en sak med potensiale til å sprenge enhver regjeringskonstilasjon. (I hvert fall tenkte man slik før Frp-Høyre var et mulig regjeringsalternativ.)

Kandidatflertall betyr ikke at en eventuell avstemning i Stortinget ville speilet undersøkelsen. Partier med andre tradisjoner enn mitt vil kanskje binde sine representanter til å stemme ja?

Det er alltid trivelig med Nei-flertall, men verdien av dette vil jeg avvente å se. La oss i mellomtiden jobbe for at det fortsatt er folk, ikke politikere, som tar avgjørelsen om norsk EU-medlemskap.

PS: 7. juni er det valg til EU-parlamentet. Jeg skal til København og følge valget, og kommer til å blogge derfra.

Darabi henrettet - kampen fortsetter

Etter utfordring fra Prosalosa oppfordrer jeg videre alle til å kopiere denne teksten og publisere på bloggen sin. Spesielt utfordrer jeg SU-leder Mali og Prinsesse Lea til å videreformidle historien til Delara Darabi og andre mindreårige som sitter på den iranske "death row".

I utgangspunktet var dette en bloggaksjon for å redde Delara Darabi, men til tross for lovnader fra iranske myndigheter om at henrettelsen var utsatt ble hun henrettet den 1.mai. Man tror at de fremskyndet henrettelsen for å minimere bråk internasjonalt. Fremdeles sitter det mange mindreårige og venter på dom i iranske fengsler. Det er derfor viktig at protesten fortsetter!

Delara Darabi ble henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Hun tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt førte ikke frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet. Iranske myndigheter brøt 1.mai sine løfter om at henrettelsen av Delara Darabi var utsatt i to måneder. Istedet benyttet de anledningen til å henrette henne i morgentimene samme dag, uten å varsle verken familien eller advokaten hennes. En kynisk avgjørelse, for å unngå ytterligere nasjonalt og internasjonalt press for å benåde Delara eller utsette henrettelsen ytterligere.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009. Her kan du lese om barnehenrettelser i Iran.

(Teksten over er basert på tekster fra Amnesty Norge)

I går (6.mai) protesterte Amnesty i over 20 land, og leverte en kondolanseprotokoll til iranske myndigheter der tusenvis hadde erklært sin avsky mot avgjørelsen. På den iranske ambassaden i Norge kom ingen ut for å ta i mot over 2000 norske kondolanser.

Lenge har Darabi gitt iranske fengslede mindreårige et ansikt. Måtte ikke freden senke seg over hennes minne, men tvert i mot - kampen må fortsette i Darabis navn. La oss fortsatt fortelle hennes histoire.

Følg med på Amnesty sine hjemmesider for hvordan du kan bidra.

Eliten tar siste stikk?

Etter all sannsynlighet kommer Stortinget i dag til å vedta at tjenestedirektivet skal innføres i Norge. Alle argumenter, alle rapporter, alle demonstrasjoner, ja all fornuft, synes å prelle av på Ja-fundementalismen som preger Europabevegelsen. Dessverre er det slik at til tross for bunnsolid nei-flertall i befolkningen er det ja-flertall på Stortinget. Det er intet mindre enn et demokratisk problem.

EU-kampen har vært kampen om demokratiet. Det har vært folkebevegelser mot eliten. Det har vært vanlige folk mot den politiske og økonomiske eliten.

Eliten i Arbeiderpartiet overkjører eget parti. Det overkjører SV og Senterpartiet som regjeringspartnere. Det overkjører fagbevegelsen. Men mest av alt overkjører de folket i Norge. To ganger har vi i folkeavstemning sagt nei til EU. I fire år på rad har det vært nei-flertall i Norge.

Å ikke legge ned veto mot tjenestedirektivet er å gi fra seg suverenitet. Det er å la noen andre bestemme det demokratiet i Norge til nå har bestemt. Norske velgere har aldri fått stemme over EØS-avtalen. Vi har heller aldri fått stemme over dette direktivet. Det er altså et udemokratisk vedtak som skal forringe demokratiet.

På denne miserable dagen skal Jens og co likevel ikke føle seg for trygge. Folkebevegelser har vunnet over eliten før de. Nei-bevegelsen er et av de beste eksemplene på det.

Bildet viser polske arbeidere som protesterer mot sosial dumping på 1.mai i Bergen.

Sosiale medier og iskremspising

Ymse steder går debatten om de nye sosiale mediene. I går var det en dokumentar om World of Warcraft og spillavhengighet på NRK, i dag har BT et leserinnlegg om at Twitter og Facebook bare er trendye, men ikke viktige. Noen synes det er viktig å ta fram de store ordene som FRAMTIDENS MEDIER og DIGITAL REVOLUSJON. Andre fnyser av blogging, facebook og twitter som uviktig fjas.

Jeg synes det er et perspektiv som mangler en plass i debatten: de nye mediene er bare verktøy. Verktøy er omtrent så viktige eller uviktige som vi gjør dem. De nye sosiale mediene er potensielt viktige. De er potensielt viktige fordi de i motsetning til alle andre medier før tilbyr lavterskel deltakelse for alle. De er potensielt uviktige av akkurat samme grunn. Hver dag inntar vi og behandler mer informasjon enn noen andre før oss i historien. Det stiller krav til innholdet i informasjonen vi mottar. For at de nye sosiale mediene skal være viktige må de tilby innhold, og klare å bli et verktøy for politisk endring. Det er koselig at folk skravler og fjaser sammen på nett, men det er ikke spesielt politisk viktig.

Det mest spennende eksempelet på at internett kan bidra i politisk setting er de hviterussiske flashmob-demonstrantene. Flash mobs møter opp på et offentlig sted, og gjør en handling som er avtalt på forhånd. Forskjellen fra andre typer demonstrasjoner og felleshandlinger offentlig er at avtalen blir gjort og publisert på internett. Dette gjør at folk som ikke kjenner hverandre, eller har noen tilknytning kan møtes og samhandle uten å måtte ha snakket sammen verken før eller etterpå. Flash mobs kan brukes for underholdningens skyld, men også som politisk protest, kanskje særlig i stater der politisk organisering er vanskelig eller farlig. Fordi internett er offentlig, og gruppen av demonstranter ikke er en forhåndsdefinert gruppering er det umulig for staten å vite hvem som skal delta, og dermed stanse demonstrasjonen på forhånd.

Hviterussisk ungdom som ønsker å protestere mot det autoritære styret har utnyttet dette til det fulle, og velger derfor bevisste uskyldige kollektive handlinger - som iskremspising. Slik får de bilder av hviterussisk politi som arresterer iskremspisende ungdom, som de så publiserer. Trusselen i iskremorganisering ligger ikke i iskremen, men i organiseringen!

Jeg tror det er altfor tidlig å felle en dom over blogging, twitter, facebook, etc. Det er mye som er positivt: de kan være sted for debatt, portaler til interessante nyheter, osv. Eller de kan falle ned på nivået til kommentarfeltene til nettavisene, som har gjort seg uinteressant som sted for politisk drifkraft og debatt.

The future presented by the internet is the mass amateurization of publishing and a switch from «Why publish this?» to «Why not?»
(Clay Shirky)

Les mer om hviterussiske flashmober, eller les hva jeg har sagt om kommentarfeltet på nettaviser.

Europa demonstrerer

De siste dagene har tusener av mennesker demonstrert mot NATO-toppmøtet i Strasbourg, og mot G20-møtet i London. I følge enkelte medier deltok så mange som 35.000 mennesker i demonstrasjonene i London, og minst 10.000 i Strasbourg. Noen hevder at de var tre ganger så mange. Verdt å nevne er det også at mange demonstranter ikke slapp inn i Strasbourg i det hele tatt. SUere på tur måtte ta til takke med å demonstrere i nabobyen sammen med minst 8000 andre.

Derfor er det ekstra trist at det er voldelige opptøyer og bråkmakere som skal få lov til å dominere mediene og inntrykket som dannes av demonstrantene. Protester mot at vanlige folk nå må betale regningen for verdens rikestes fest og overflod er alt annet enn urimelige, og fortjener bedre enn å bli stemplet som pøbelstreker av norske media.

Massive politistyrker ble satt inn for å beskytte begge møtene, men som SU-leder Mali Tronsmoen påpasselig påpeker: - Tusenvis av soldater satte en stopper for MIN ytringsfrihet, uten å stoppe det lille mindretallet som faktisk var ute etter bråk....

På den ene siden virker det småkomisk for slike store møter alltid er livredde for demonstranter, på den annen side så burde de frykte hva folk synes om dem. (Nå snakker jeg ikke om voldelige demonstranter, men om vanlige fredlige demonstranter - i tusenvis!) Tenk om de kunne være litt redde for folket til vanlig også, så det kanskje fikk konsekvenser for beslutningene de tok.

People should not be afraid of their governments. Governments should be afraid of their people.

Vi som sliter med en kvalitetsreform som ikke synes at studenter skal ha påskeferie sitter her hjemme og ser på bildene. Sukk. Anti-imperialist-blekken Frontlinjer har surfet og plukket de beste fra G20-demonstrasjonene.

Dassveggsdemokratiet

"Lise er en hore!" stod det på jentedoen. Mye kunne blitt sagt om det utsagnet, men jeg skal holde meg til ett sentralt poeng: det er ikke et uttrykk for ytringsfrihet. Mye på samme måte som den beryktede ungdomsskole-doveggen fungerer ymse kommentarfunksjoner rundt omkring i nettaviser.

Det finnes mange gode grunner til å publisere anonyme innlegg. Av og til er det ansatte og varslere på institusjoner som kan hjelpe til med å avdekke kritikkverdige forhold, f.eks. Derfor hender det også at avisene trykker anonyme leserinnlegg.

Men på nettavisenes kommentarfelter er anonymiteten regelen heller unntaket, og fungerer utelukkende med å senke terskelen for å være usaklig og komme med personsjikane. Flere av avisene forteller at de hadde gode intensjoner med å slippe løs et sånne type forum - mer demokrati, lavere terskel for debatt, osv. Og det er jo prisverdig, for all del! Mer demokrati, mer ordskifte, mer vanlige folk.

Men faktum er at kommentarfeltet er blitt et forum som skremmer vekk andre debattanter, og fungerer fordummende og forsøplende på den offentlige debatt. I tillegg er det tydelig å se at artikler som omhandler kvinner, innvandrere eller homofile (eller kanskje en lesbisk kvinnelig muslim!) genererer mest personsjikane, og mest usaklig debatt. Det gjør at det etterhvert blir ganske belastende å være i avisen, og det undergraver forumet som helhet fordi man blir tvunget til å ikke ta det som blir publisert der seriøst.

Sånn sett undergraver hele fenomenet seg selv, og gjør seg uviktig. Kommentarfeltet kunne jo virkelig vært et viktig sted for folk som ellers ikke deltar i det offentlige ordskiftet.

Flere aviser, blant annet Bergens Tidende (BT), diskuterer nå hva de skal gjøre for å øke kvaliteten på sine debattsider. Jeg vil foreslår tiltak som gjør det vanskeligere å være anonym. Det er ingen grunn til at det skal være lettere å komme anonymt på trykk på bt.no enn i BTs papirutgave.

Dassveggen har ingenting med demokrati å gjøre.

Har unge erfaring?

Selv om jeg er lovlig sent ute er jeg plent nødt til å kommentere Tabloid-debatten som het "For mange unge politikere?". På tross av at emnet kanskje er avaktualisert i denne omgang er det neppe det siste vi har sett av den debatten. Scenarioet var kjent fra de store tv-debattklassikerne: to gamle grinebitere: Carl I. Hagen og Ingeborg Moreæus Hansen, og to unge aspirerende politikere: Torbjørn Røe Isaksen og Anna Kristin Ljungren. En velregissert konfliktlinje. De unge mot de eldre. Visdom mot naivitet. Friskt blod mot avdankethet.

Politisk håpløst, selvsagt. (Det er utrolig viktig at Stortinget speiler befolkningen på en ordentlig måte. Problemet med disse debatten er at det ikke er de unge som er overrepresentert, ei heller de eldre. Det er en konstruert konfliktlinje.)

Men det som irriterte meg mest med hele debatten var ikke dette eposet tv2 hadde regissert, det var at de to yngre debattantene ikke maktet å forsvare at de selv hadde erfaring. Nå tenker jeg ikke på politisk erfaring, krigserfaring eller sexerfaring, men livserfaring.

Siden navnet mitt også står på en valgliste som skal stemmes over i september skal jeg fortelle hva slags erfaring jeg har. Jeg har ikke erfaring som arbeider på rallarvegen. Jeg har ikke oppfostret 3 barn alene. Jeg har ikke stått 30 år i en tung lavtlønnet jobb. Alle de nevnte er viktige erfaringer for landets lovgivende forsamling.

Men mine erfaringer er også viktige. Jeg skal nevne et par:
* er på det brutaliserte leiemarkedet i en av Norges største byer
* pengene jeg spytter inn i dette leiemarkedet har jeg lånt av staten
* har prøvd å leve av 6000 kr i måneden, men måtte ta en jobb ved siden av
* arbeidet som ringevikar til dårlig betalt jobb med dårlige arbeidsvillkår
* studerer under kvalitetsreformen

Og disse erfaringene deler jeg med veldig mange unge rundt i landet. Ikke nok med det, de er alle sammen superrelevante og viktige perspektiver i videre utforming av norsk samfunn og politikk. Så der har du svaret ditt Carl I. Hagen og andre gamle broilere - min erfaring er å vokse opp i landet dere har vært med å vedta og å forme. Kanskje det er det som er så skummelt?