Selv om jeg er lovlig sent ute er jeg plent nødt til å kommentere Tabloid-debatten som het "For mange unge politikere?". På tross av at emnet kanskje er avaktualisert i denne omgang er det neppe det siste vi har sett av den debatten. Scenarioet var kjent fra de store tv-debattklassikerne: to gamle grinebitere: Carl I. Hagen og Ingeborg Moreæus Hansen, og to unge aspirerende politikere: Torbjørn Røe Isaksen og Anna Kristin Ljungren. En velregissert konfliktlinje. De unge mot de eldre. Visdom mot naivitet. Friskt blod mot avdankethet.Politisk håpløst, selvsagt. (Det er utrolig viktig at Stortinget speiler befolkningen på en ordentlig måte. Problemet med disse debatten er at det ikke er de unge som er overrepresentert, ei heller de eldre. Det er en konstruert konfliktlinje.)
Men det som irriterte meg mest med hele debatten var ikke dette eposet tv2 hadde regissert, det var at de to yngre debattantene ikke maktet å forsvare at de selv hadde erfaring. Nå tenker jeg ikke på politisk erfaring, krigserfaring eller sexerfaring, men livserfaring.
Siden navnet mitt også står på en valgliste som skal stemmes over i september skal jeg fortelle hva slags erfaring jeg har. Jeg har ikke erfaring som arbeider på rallarvegen. Jeg har ikke oppfostret 3 barn alene. Jeg har ikke stått 30 år i en tung lavtlønnet jobb. Alle de nevnte er viktige erfaringer for landets lovgivende forsamling.
Men mine erfaringer er også viktige. Jeg skal nevne et par:
* er på det brutaliserte leiemarkedet i en av Norges største byer
* pengene jeg spytter inn i dette leiemarkedet har jeg lånt av staten
* har prøvd å leve av 6000 kr i måneden, men måtte ta en jobb ved siden av
* arbeidet som ringevikar til dårlig betalt jobb med dårlige arbeidsvillkår
* studerer under kvalitetsreformen
Og disse erfaringene deler jeg med veldig mange unge rundt i landet. Ikke nok med det, de er alle sammen superrelevante og viktige perspektiver i videre utforming av norsk samfunn og politikk. Så der har du svaret ditt Carl I. Hagen og andre gamle broilere - min erfaring er å vokse opp i landet dere har vært med å vedta og å forme. Kanskje det er det som er så skummelt?
4 kommentarer:
Vel, godt voksne har gjerne også vært unge selv. Da har de din erfaring, men også mye mer.
Selv mener jeg at det er en stor fordel å først utrette noe ellers i livet, for så å søke seg inn i landets lovgivende forsamling.
Hvis målet er å speile befolkningen, er det allerede en haug med broilere på stortinget fra før. Hva med noen over 70 år (Lønning forsvinner)? Hva med en innvandrer på noenlunde sikker plass?
De har ikke min erfaring for det Norge de vokste opp i er annerledes enn det Norge som er i dag. Dessutten er det noe med nærhet i tid som er viktig. Hvor lenge er det siden den jevne Stortingsrepresentant måtte arbeide i en lavtlønnet deltidsjobb?
Jeg er enig i at det er viktig at både eldre og innvandrere og andre grupper er representert på tinget, men forstår ikke hvorfor det alltid fremstilles som om disse skvises ut på bekostning av de unge. Hva med å sende noen 40-50-åringer ut av tinget for å få en jevnere fordeling?
Ikke dumt det, men det er mange eksempler fra årets nominasjoner på at unge skviser ut gamle og innvandrere. Ta feks Inge Lønning, Akhtar Chaudhry eller Amir Payan. I det siste tilfellet ble han vell vraket til fordel for nettopp deg?
Det er allerede en haug broilere på tinget fra før, men ingen gamle eller innvandrere på sikker plass.
Strengt tatt ble han vel vraket til fordel for Bjørn Lothe.
Jeg kan egentlig ikke annet enn å gjenta at det ikke er unge som er overrepresentert på Tinget, og derfor skviser ut innvandrere og gamle. Hvis du vil dette til livs må du gå etter den aldersgruppen som er overrepsentert, nettopp 40-50-åringer, som tidligere nevnt.
Legg inn en kommentar