Flere medier meldte i går at det er nei-flertall blant årets stortingskandidater. (Jeg er en av dem som har sagt nei, hurra!) Ved første øyekast er det veldig gledelig. EU-kampen er den politiske saken der klassemotsetningene er tydeligst. Den norske eliten (medie-eliten, den poltiske eliten, den økonomiske eliten) har i årtier higret etter norsk EU-medlemskap. Det er nærmest utelukkende takket være folkelig mobilisering at vi fremdeles står utenfor. På tross av det både har vært overveldende nei-flertall i årevis, og nei-flertall i to folkeavstemninger, har det lenge vært ja-flertall på Stortinget. Og hva er konsekvensene av det? Jo at EUs politikk blir klubbet i gjennom, og at vi stadig oppgir mer suverenitet til EU. Dette gjøres først og fremst gjennom EØS-avtalen. En avtale som gir EU betydelig makt over norsk politikk, men som folket i Norge aldri har hatt mulighet til å stemme over.
Både EU og EU-tilhengere har vist en fantastisk forakt for demokratiet. Da irene stemte nei til Lisboa-traktaten(også kjent som en nysminking av den foreslåtte EU-grunnloven) i juni i fjor var EU-politikere og irske Ja-folk sin første reaksjon å kreve en ny folkeavstemning. Hva da "ny folkeavstemning"? Man har åpenbart misforstått hva en folkeavstemning er for noe dersom man tror man kreve ny om man ikke er enig i resultatet.
EU-spørsmålet er et av de aller største og viktigste politiske spørsmålene i Norge. Det har vært en sak med potensiale til å sprenge enhver regjeringskonstilasjon. (I hvert fall tenkte man slik før Frp-Høyre var et mulig regjeringsalternativ.)
Kandidatflertall betyr ikke at en eventuell avstemning i Stortinget ville speilet undersøkelsen. Partier med andre tradisjoner enn mitt vil kanskje binde sine representanter til å stemme ja?
Det er alltid trivelig med Nei-flertall, men verdien av dette vil jeg avvente å se. La oss i mellomtiden jobbe for at det fortsatt er folk, ikke politikere, som tar avgjørelsen om norsk EU-medlemskap.
PS: 7. juni er det valg til EU-parlamentet. Jeg skal til København og følge valget, og kommer til å blogge derfra.
6 kommentarer:
Godt innlegg Gina, men å kjempe mot EU er å kjempe forgjeves. Det er jeg overbevist om. Internasjonale utfordringer krever internasjonale organisasjoner. Dere nei-folk synes å overse fullstendig all den lovgivningen som faktisk både har vært til fordel for miljø, for enkeltmennesker/forbrukere o.a. Vi holder på å bevege oss inn i en helt ny rettskulturell epoke med felles, overnasjonal rett. Vi er allerede så sammenvevd med prosessene som skjer i EU at mellom 50-70% av vår nye lovgivning til enhver tid er implementering av EU rett. På de fleste av disse rettsområdene så hadde vi måttet forholde oss til EU uavhengig av EØS avtalen. Jeg vil mye heller være med å påvirke disse prosessene enn å sitte på gangen når EU debatterer og voterer over direktiv som har omfattende konsekvenser for vår fremtid. Sammen med våre nordiske naboer(inkl. Island etterhvert), så er vi faktisk en tung stemme i EU. Jeg vil også være med i EU den dagen vi virkelig skal sette oss til forhandlingsbordet med Russland for å trekke opp grenselinjene i nordområdene. Og jeg vil være med i EU når vi skal forhandle fiskekviter med Island (når Island også er med i EU). EU er et fredsprosjekt større enn noensinne (spes. når vi også snakket Tyrkisk medlemsskap). Din egen Erik Solheim har også gitt uttrykk for at han begynner å gå tom for motargumenter mot EU! EU er faktisk en av våre viktigste politiske saker. Nesten grunn for en regjering av AP og Høyre:-) selv om det nok at historiske og prinsippielle grunner er utopi. Blir spennende å se hva Frp sitt landsmøte sier om EU. Men jeg tipper at de ikke tar noe pinsippielt standpunkt:-( Antaller ja-stemmer i folket er forresten stigende.... Å være for EU har ingenting med elitisme å gjøre! Kun politiske realiteter.
Det første sist. Det er en politisk realitet at de som har vært mest for EU i Norge tilhører det man kan kalle eliten.
EU-debatten kan godt handle om hva slags politikk EU til enhver tid fører, men min mostand er mer prinsipiell: EU overfører konsekvent makt fra politiske organer til domstolene. I Norge er streikeretten et politisk spørsmål, i EU er den et rettslig spørsmål. En slik maktoverføring setter rettighetene våre i fare, og det er i tillegg en forringelse av demokratiet.
Som du sikkert har gjettet er jeg ingen tilhenger av EØS-avtalen. Jeg er på ingen måte fan av at vi sitter og mottar politikk vi ikke har vært med å påvirke. Min innsigelse blir da å være mot avtalen. Veien fra den jevne nordkvinne blir mye lengre opp til beslutningene dersom de tas i Brüssel enn dersom de tas i Oslo. Norge er et attraktivt land å handle, og det går fint an å lage handelsavtaler som ikke bestemmer at man skal overvåke data- og telefontrafikken til alle innbyggerne i landet!
(Forøvrig er det litt sært at EU-tilhengere klager på EU-tilpasninger. Det er jo de som sitter og tilpasser Norge til EU!)
At man begynner å gå tom for argumenter mot EU kan umulig medføre riktighet. EU produserer egne argumenter på løpende bånd: Lisboa-traktaten, tjenestedirektivet, postdirektivet, helsedirektivet - og ikke minst datalagringsdirektivet. Når det gjelder sistnevnte møter vel det også motstand langt inn i dine rekker?
Dessutten gjør et solid nei-flertall i folket at nei-bevegelsen står sterkere enn på lenge.
Spørsmålet om EU munner til syvende og sist ut i folkestyret: Skal vi legge demokratiet på historiens skraphaug, eller skal vi fortsette å tro og sloss for folkestyret?
Du svarer godt for deg:-) Men poenget er at EU er en realitet i Europa/verden som ikke går bort. Vi må forholde oss til jussen fra EU enten vi er medlem eller ei/EØS eller ei. Eurpoa er vår viktigste handelspartner- og harmoniseringen av en fellesskapsrett er selve verktøyet for den samhandlingen som har utviklet seg- og det gjør EU til en tyngre aktør i møte med f.eks. USA og voksende økonomiske og politiske makter i Asia.
Det er rett det du sier, at Politikk er juss og juss er politikk i EU. Juss har blitt veldig mye viktigere som politisk styringsverktøy. Det er effektivt- fordi det er med på å sikre enhet mellom medlemslandene og ikke minst: Det skaper forutberegnelighet og rettssikkerhet for borgere og næringsliv. Man er ikke prinsgitt populistiske politikere, men vet hva man har å forholde seg til. Husk at den enkelte borger/juridiske person får direkte rettigheter ift direktivene. Men EU er resultat av politiske valg! Man mener at det man oppnår ved å sikre fellesskapet er større enn den makten man gir fra seg til et overnasjonalt organ som agerer på vegne av hele Europa.
Slike forandringer i måten å bruke retten på, har vi hatt i alle tider. Jeg sitter her nå og kommenterer studentoppgaver på juridisk fakultet og leser om hvordan jussen som styringsverktøy har vært noe av det viktigste for å oppnå sterke stater. Før 1260 hadde vi et løst samfunn hvor konfliktløsning skjedde tilfeldig og uten noen som helst form for forutberegnelighet. Epoken kalles rettslig fororden. Fra 1260 til ca 1590 begynner kongemakten og kirken etterhvert å lage strukturer som binder samfunnet sammen og vi får fastere konfliktløsningsorgan og begynnende lovgivning. Denne epoken kalles rettsorden. Deretter- og frem til dagen i dag har vi hatt rettssystemet som absolutt er kjennetegnet ved en sterk statsmakt-som også har satt kirkens (den katolske)maktstrukturer ut av spill. Samfunnsutviklingen har hele veien medført en økt rettsliggjøring. Tenk bare på all velferdslovgivningen vi har fått i denne siste perioden som absolutt har bidratt til å gi den enkelte borger større rettigheter ift staten!! Det er bare det samme mønsteret som videreutvikler seg med EU.
Disse skiftene omtales som historiske uroperioder. I dag er det den overnasjonale staten som holder på å utvikle seg. Husk at disse strukturendringene tvinges frem av konkrete samfunnsbehov. I dag er de internasjonale, felles utfordringene så store at den internasjonale overnasjonaliteten blir stadig viktigere. Vi har Europarådet, Menneskerettighetsdomstolen og EU som de sentrale i EU. Så har vi selvsagt de internasjonale over der igjen. Alt dette samspiller med vårt eget, nasjonale rettssystem. I denne komplekse virkeligheten, så har det vært behov for å gi domstolene en mer sentral rolle- nettopp for å sikre forutberegnelighet. Men ikke glem at direktivene er politisk vedtatt!! Vi er bare ikke med på å vedta dem.
Så EU er et fait accompli som kommer til å vokse i styrke og omfang. Vi er med om vi vil eller ei. Og da vil jeg helst være med på den måten som gir mest påvirkning- og ikke minst: Kunnskap. Jeg er så glad for at debatten er i gang igjen...for tausheten som har vært siden 1994 er ekstremt skadelig for vårt kunnskapsnivå om EU.
Og over 42% ja-mennesker i Norge kan da ikke bare tilhøre eliten?
Enig med deg, Gina, det er mange handelsavtaler som kunne vært fremforhanldet uten at vi fikk datalagringsdirektivet med på kjøpet.
Jeg synes forøvrig det er for enkelt å si at politikere er populistiske og uforutsigbare og bruke det som et argument for mer makt til domstolen. Demokrati er ikke alltid så effektivt, og det kan være frustrerende at ting tar tid, og at politikken endrer seg når flertallene svinger, men jeg synes likevel det er en viktig verdi og at manglende forutsigbarhet ikke er et så stort problem at det forsvarer dommerstyre.
En annen ting er at selv om direktivene er politisk vedtatt er de ofte resultat av kompromisser mellom medlemsland, og dermed så uklare at de kan tolkes. Når det oppstår tvister om tolkningen får EF-domstolen makt til å bestemme hva direktivene og forordningene egentlig innebærer, og det er ikke spesielt demokratisk.
Ok, jeg skal ordlegge meg annerledes. Det er selvsagt ikke slik at alle eu-tilhengere tilhører eliten, men man kan nesten si det motsatte: at mesteparten av eliten er eu-tilhengere.
EU er selvsagt en realitet som er der. Men jeg må innrømme at jeg blir litt matt av sånn "Hva er alternativet til EU"-retorikk. Alternativet er å ha drive staten Norge på egenhånd. Alternativet er å bevare Norges suverenitet. Det er ikke noe hokus pokus.
Å overlate politikk til jussen er å fjerne folks innflytelse - det er å forringe demokratiet. Populistiske politikere kan man beklage seg over, men en del avgjørelser i et samfunn skal faktisk avgjøres av fellesskapet, ikke av enkeltpersoner med mye makt. Det er ikke dommerne i EFTA som skal bestemme om det er lov å streike, eller kvotere kvinner. Det er politiske beslutninger som vi skal ta sammen.
Du påpeker på at domstolene styrer etter vedtak vedtatt av politikere. Javel, men hva når EUs politikere med vilje vedtar ting som er vage for at domstolene skal måtte ta de upopulære beslutningene? Tjenestedirektivet er et godt eksempel på det.
Det er hovedinnsigelsen mot EU og hele EU-systemet. Hvis man synes at demokrati er viktig, kan man ikke være Ja-menneske.
Forøvrig synes jeg ikke at det har vært lite EU-debatt etter 1994. Tvert i mot. Vi diskuterer jo EU hele tiden: EØS, grunnlovstraktaten, lisboatraktate, datalagringsdirektivet, tjenestedirektivet, osv.
Torunn: Så ikke innlegget ditt før jeg publiserte. Det er tydelig at vi er på linje. :)
Legg inn en kommentar