Sosiale medier og iskremspising

Ymse steder går debatten om de nye sosiale mediene. I går var det en dokumentar om World of Warcraft og spillavhengighet på NRK, i dag har BT et leserinnlegg om at Twitter og Facebook bare er trendye, men ikke viktige. Noen synes det er viktig å ta fram de store ordene som FRAMTIDENS MEDIER og DIGITAL REVOLUSJON. Andre fnyser av blogging, facebook og twitter som uviktig fjas.

Jeg synes det er et perspektiv som mangler en plass i debatten: de nye mediene er bare verktøy. Verktøy er omtrent så viktige eller uviktige som vi gjør dem. De nye sosiale mediene er potensielt viktige. De er potensielt viktige fordi de i motsetning til alle andre medier før tilbyr lavterskel deltakelse for alle. De er potensielt uviktige av akkurat samme grunn. Hver dag inntar vi og behandler mer informasjon enn noen andre før oss i historien. Det stiller krav til innholdet i informasjonen vi mottar. For at de nye sosiale mediene skal være viktige må de tilby innhold, og klare å bli et verktøy for politisk endring. Det er koselig at folk skravler og fjaser sammen på nett, men det er ikke spesielt politisk viktig.

Det mest spennende eksempelet på at internett kan bidra i politisk setting er de hviterussiske flashmob-demonstrantene. Flash mobs møter opp på et offentlig sted, og gjør en handling som er avtalt på forhånd. Forskjellen fra andre typer demonstrasjoner og felleshandlinger offentlig er at avtalen blir gjort og publisert på internett. Dette gjør at folk som ikke kjenner hverandre, eller har noen tilknytning kan møtes og samhandle uten å måtte ha snakket sammen verken før eller etterpå. Flash mobs kan brukes for underholdningens skyld, men også som politisk protest, kanskje særlig i stater der politisk organisering er vanskelig eller farlig. Fordi internett er offentlig, og gruppen av demonstranter ikke er en forhåndsdefinert gruppering er det umulig for staten å vite hvem som skal delta, og dermed stanse demonstrasjonen på forhånd.

Hviterussisk ungdom som ønsker å protestere mot det autoritære styret har utnyttet dette til det fulle, og velger derfor bevisste uskyldige kollektive handlinger - som iskremspising. Slik får de bilder av hviterussisk politi som arresterer iskremspisende ungdom, som de så publiserer. Trusselen i iskremorganisering ligger ikke i iskremen, men i organiseringen!

Jeg tror det er altfor tidlig å felle en dom over blogging, twitter, facebook, etc. Det er mye som er positivt: de kan være sted for debatt, portaler til interessante nyheter, osv. Eller de kan falle ned på nivået til kommentarfeltene til nettavisene, som har gjort seg uinteressant som sted for politisk drifkraft og debatt.

The future presented by the internet is the mass amateurization of publishing and a switch from «Why publish this?» to «Why not?»
(Clay Shirky)

Les mer om hviterussiske flashmober, eller les hva jeg har sagt om kommentarfeltet på nettaviser.